Årsmøtevedtak 21. april 2009:
Årsmøtet i LO i Trondheim 2009 krever at det iverksettes boikott av staten Israel for deres forbrytelser mot palestinerne.
Det norske utenriksdepartementet ønsker nå å fremme handelssamarbeidet mellom norsk og israelsk næringsliv. Dette er helt uakseptabelt i dagens situasjon og LO i Trondheim ber Regjeringa sette en stopper for dette arbeidet.
Vi ber norske myndigheter om å ta konsekvensen av at dialog har vist seg som ikke tilstrekkelig virkemiddel for opphør av Israels okkupasjon av Palestina, massakre av palestinsk befolkning, og gjentatte brudd på internasjonal rett, konvensjoner og avtaler.
Israel må presses til å akseptere Palestinsk selvstendighet, åpne Gazas grenser, betale for gjenoppbyggingen, rive apartheidmuren på Vestbredden, og etterkomme FN-resolusjonen om tilbaketrekning fra okkuperte områder.
Bakgrunn:
Det internasjonale samfunnets tålmodighet med israelsk politikk overfor palestinerne har i mange år vært bemerkelsesverdig stor. Få, om noen, stat har kunnet ture frem på tilsvarende vis uten saftige reaksjoner.
I den offentlige debatten kan vi ofte få inntrykk av at situasjonen i Midtøsten er en håpløs konflikt som dreier seg om to likeverdige naboer som ikke kan bli enige om hvordan de skal leve sammen i fred. Det mest sentrale og oppklarende begrepet i saken havner ofte helt i skyggen: Nemlig okkupasjonen. Bringer vi den inn i bildet faller en hel rekke brikker på plass.
I 1947 vedtok FN med et knapt flertall en deling av Palestina i to, der Israel ble gitt 52 % av territoriet. Palestinerne skulle fortsette sin eksistens på de resterende områdene. Straks etter etableringen av staten Israel i 1948 og gjennom den påfølgende krigen la Israel under seg hele 78 % av territoriet. I dag, med bygging av muren og etableringene av israelske bosettinger inne i palestinske områder, sitter palestinerne igjen med 12 % av landet, fragmentert i usammenhengende biter.
Uten å ta tak i okkupasjonsspørsmålet kan det arbeides til evig tid med problemene i Midtøsten uten å komme til noen løsning.
Siden starten av 1990-tallet, med dialog i form av fredskonferanser, FN-resolusjoner, Oslo-prosess og veikart har situasjonen for palestinerne bare blitt verre. Mens fredsforhandlingene pågikk etablerte Israel stadig nye bosettinger på palestinsk jord, og de startet byggingen av apartheidmuren. Gjennom jul og nyttår kulminerte Israels politikk med den grusomme militære aksjonen mot det blokkerte Gaza, med drap på over 1400 palestinere og Gaza lagt i ruiner.
Enkelte krefter prøver å forlede fokus i saken og retter søkelyset mot Hamas som det grunnleggende problemet.
Vi som husker tidligere TV-bilder av Yassir Arafat utenfor PLOs sønderbombede hovedkvarter avslører denne taktikken. Det er ikke de palestinske grupperingenes ideologi som er det springende punktet for aksept eller ikke aksept fra Israels side, men hvor stor kraft de greier å mobilisere i motstanden mot Israels dominerende interesser. Israel går ikke frivillig inn i prosesser som støtter en selvstendig palestinsk stat i henhold til FNs vedtak uansett hvem som sitter i det palestinske førersetet.
Flere krefter og grupperinger innad i Israel har også skjønt dette, og selv tatt til orde for boikott. De ønsker å leve i fred, men ser at deres egne styresmakter tolker omverdenens tålmodighet som en aksept for fortsatt undertrykking og krigspolitikk.
Om vi ønsker å gå i retning av en mer rettferdig løsning er det i dag dessverre ingen vei utenom boikott av Israel.